Pitchfork: Hvordan vil du beskrive ditt forhold til din mor i oppveksten?
Sufjan Stevens: Hun forlot da jeg var 1, så jeg har ikke noe minne av henne og min far ble gift. Hun bare vandret av. Hun følte at hun ikke var utstyrt for å heve oss, så hun ga oss til vår fader. Det var ikke før jeg var 5 som Carrie gift Lowell. Han jobbet i en bokhandel i Eugene, Oregon, og vi tilbrakte tre somre der ute—det er da vi virkelig så vår mor mest.,
Men etter at hun og Lowell delt opp, hadde vi ikke har så mye kontakt med Carrie. Noen ganger skulle hun være i våre besteforeldres hus, og vi vil se henne i løpet av ferien for et par dager. Det var en og annen bokstav her og der. Hun var av rutenettet for en stund, hun var hjemløse noen ganger, hun bodde i assistert bolig. Det var alltid spekulasjoner som for eksempel, «Hvor er hun? Hva gjør hun?,»Som en gutt, selvfølgelig, jeg hadde til å konstruere en slags fortelling, så jeg har alltid hatt et merkelig forhold til den mytologi av Carrie, fordi jeg har så få bodde minner om min erfaring med henne. Det er et avvik mellom min tid og forhold med henne, og mitt ønske om å bli kjent med henne og være med henne.
Pitchfork: Gjorde du noen gang kalle henne «mamma» eller var det alltid «Carrie»?
SS: Vi har alltid kalt våre foreldrene ved sin første navn: Carrie og Rasjid. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor.
Pitchfork: Hva var Carrie som person?,
SS: Hun var tydeligvis en flott mor, i henhold til Lowell og min far. Men hun led av schizofreni og depresjon. Hun hadde bipolar lidelse og hun var alkoholiker. Hun hadde narkotika, hadde stoffmisbruk. Hun har virkelig hatt, for uansett grunn. Men når vi ble med henne og når hun er mest stabil, hun var veldig kjærlig og omsorgsfull, og svært kreative og morsomme. Denne beskrivelsen av hennes minner meg om hva noen mennesker har observert om mitt arbeid og min manisk strid med estetikk: dyp sorg blandet med noe provoserende, leken, panisk.,
Pitchfork: Siden hun var ikke rundt så mye, hvordan gjorde du oppfatter henne som en gutt?
SS: Det var en bevissthet om tidlig at hun hadde schizofreni, led av depresjon, og at hun var alkoholiker. Og fordi både min mor og far var alkoholikere og rusmisbruk løp i vår familie, da min far fikk edru og begynte å gå til Anonyme Alkoholikere, gikk vi alle til 12-trinn møter slik at vi kunne delta i sin utvinning. Så vi hadde veldig konkrete, ansvarlig språk for å beskrive en person som sliter med avhengighet., Vi kunne snakke om Carrie i disse miljøene, og det var en sunn kameratskap i at kultur. Men jeg husker jeg ble litt flau over å måtte gå til Alateen møter, og jeg hadde ikke begynne å drikke før jeg var minst av alder. Det var så stigmatisert.
Pitchfork: Var du det da Carrie gått bort?
DS: Ja. Hun hadde mage kreft, og det var en rask død. Vi fløy til å se henne i ICU før hun døde. Hun var i en mye smerte, og på en rekke stoffer, men hun var klar., Det var så skremmende å møte døden og har til å gjera det, og uttrykke kjærlighet, for en som er så ukjent. Hennes død var så ødeleggende for meg på grunn av ledighet i meg. Jeg prøvde å samle så mye som jeg kunne for henne, i mitt sinn, min hukommelse, mine erindringer, men jeg har ingenting. Det føltes uløselige. Det er definitivt en dyp anger og sorg og sinne. Jeg gikk gjennom alle stadier av sorg. Men sier jeg gjøre det godt igjen mens du kan: Ta enhver mulighet til å forsone seg med dem du elsker, eller de som har skadet deg. Det var i vår beste interesse for vår mor å forlate oss., Gud velsigne henne for å gjøre det og vite hva hun ikke var i stand til.
Pitchfork: Det er en veldig Zen outlook.
SS: Vel, kjærlighet er ubetinget og uforståelig. Og jeg tror det er mulig å elske fraværende på gjensidig respekt.
Pitchfork: føler du noen knapper på slutten—så du kommer til å ha en samtale?
SS: det er helt sikkert. På dette punktet, jeg var bare interessert i å kommunisere min kjærlighet for henne, betingelsesløst. Det var en tilsvarende dyp kjærlighet og omsorg for hverandre i det øyeblikket. Det var veldig dyp og healing., Men det er etterspillet som suger—den emosjonelle konsekvenser og konsekvenser som skjedde for måneder og måneder etter hennes død. Det er nesten ødelagt meg, fordi jeg fortsatt ikke kunne fornuftig ut av det. I å skrive om det på dette albumet, jeg var i jakten på mening, om rettferdighet, om forsoning. Det var ikke veldig gøy.
Pitchfork: Vurderer du hadde et fjernt forhold, ble du overrasket over at hennes død treffer deg så hardt?
DS: Ja. I det øyeblikket, var jeg stoisk og flegmatisk og praktisk, men i månedene etter jeg var manisk og panisk og nedsettende og sint., De alltid snakker om vitenskapen om sorg, og hvordan det er en målbar mønster og syklus av sorg, men min erfaring var det som manglet i alle slags naturlig banen. Det føltes veldig sporadisk og innfløkte. Jeg ville ha en periode med streng, emotionless arbeidet, og så ville jeg bli rammet av dyp sorg utløst av noe som er veldig kjedelige, som en død due på t-banen. Eller min niese ville peke ut polka-prikkete tights på lekeplassen, og jeg ville lider noen form for kosmisk kval i det offentlige. Det er rart.,
jeg var så følelsesmessig tapt og er desperat etter hva jeg kunne ikke lenger kan utøve i forhold til min mor, så jeg var på utkikk etter det andre steder. På den tiden, en del av meg følte at jeg var besatt av sin ånd og at det var visse destruktiv atferd som var manifestasjoner av hennes besittelse.
Pitchfork: Hvordan det?
SS: Oh mann, det er så vanskelig å beskrive hva som foregikk. Det er nesten som den kraft, eller the matrix, eller noe: jeg begynte å tro at jeg var genetisk, fast, kjemisk disponert til hennes mønster av ødeleggelse., Jeg tror mye av det handler ut var opprør, eller kanskje det var en måte for meg å… ah, dette er så fucked up, jeg bør nok gå til terapi.
I stedet for hennes død, følte jeg et ønske om å være med henne, så jeg følte meg som misbruker narkotika og alkohol, og jævla mye rundt og bli hensynsløs og farlig var min måte å være intim med henne. Men jeg lærte raskt at du ikke trenger å bli fengslet av lidelse, og som, på tross av den dysfunksjonelle arten av din familie, du er en person i full besittelse av ditt liv., Jeg kom til å innse at jeg ikke var besatt av henne, eller fengslet av sin psykiske sykdom. Vi skylde på foreldrene våre for mye av dritten, på godt og vondt, men det er symbiotisk. Foreldrerollen er en dyp offer.
Pitchfork: Den slags opprør du snakker om nesten høres ut som mer av et ungdoms-angst slags ting.
SS: Morsomt, flørtende, og 40! Jeg føler det som jeg er 40 går på 14 noen ganger. Jeg var ikke gjenstridig som en gutt. Jeg var så verdig og veloppdragen. Men den slags oppførsel på min alder er utilgivelig.