Topp Bilde: Nazi-tiltalte på den Internasjonale Militære Domstolen i November 1945. Gjengitt med tillatelse National Archives and Records Administration.
den 18. oktober 1945, det første møtet av den første internasjonale krigsforbrytelser rettssaken i historien fant sted i Berlin, Tyskland. Ute av stand til å finne et egnet sted i det ødelagte Nazi kapital, retten flyttet snart til byen Nürnberg (Nürnberg) i Bayern, hvor de mest profilerte sakene ble hørt i det treffende navnet Palace of Justice mellom November 20, 1945 og 31. August 1946., I løpet av ni måneder, International Military Tribunal (IMT) er siktet 24 høytstående militære, politiske og industrielle ledere i det Tredje Riket. Det belastes dem med krigsforbrytelser, forbrytelser mot freden, forbrytelser mot menneskeheten, og konspirasjon for å begå disse forbrytelsene., Selv om mange fremtredende Nazistene, inkludert feltmarskalk Walter Modell, Joseph Goebbels, Heinrich Himmler, og Adolf Hitler begikk selvmord før de kunne bli prøvd, listen av tiltalte i rettssaken inkludert Admiral Karl Dönitz, innenriksministeren Wilhelm Frick, feltmarskalk Wilhelm Keitel, og generalguvernøren i Okkupert Polen Hans Frank.
domstolen i Nürnberg var bare den første av mange krigsforbryterdomstoler holdes i Europa og Asia i kjølvannet av den andre Verdenskrig, men den fremtredende tyske tiltalte og deltakelse av alle de store Allierte gjorde dette til en enestående hendelse i internasjonal lov. Etter første Verdenskrig, mange mennesker i de Allierte landene hadde kalt for Tysklands Keiser Wilhelm II til å bli prøvd som en krigsforbryter, men i Versailles-Traktaten ikke gjort noen avsetning for å holde enkelte Tyskere til ansvar for sine handlinger i løpet av den tidligere konflikten., Den IMT var første gang at internasjonale avtaler inngått mellom stater ble brukt til å straffeforfølge enkeltpersoner. Domstolen var derfor et bevisst brudd med fortiden på grunn av den ufattelige omfang av Nazi-Tysklands forbrytelser.
Når dommere avga sin endelige dommer 1. oktober 1946, 12 av de tiltalte ble dømt til døden, tre ble frifunnet, og resten fikk setninger alt fra 10 år til livstid i fengsel., Nazi-Partiet Sekretær Martin Bormann var prøvd i absentia og derfor er hans døden ikke kunne gjennomføres (en DNA-test i 1998 bekreftet at han døde i Berlin på slutten av krigen). Reichsmarschall Hermann Göring begikk selvmord på natt før han var planlagt å bli henrettet. Amerikansk Mester Sersjant John C. Skogen hengt de resterende 10 dømt menn på oktober 16, 1946.
Selv om det tiltaler mot den tyske saksøkte i Nürnberg i stor grad avledet fra prewar internasjonale traktater, tribunalet var kontroversiell, selv i de Allierte landene., Flere fremstående personer i de Allierte regjeringer, inkludert den Britiske Statsminister Winston Churchill, som i utgangspunktet foretrukket en mye mer ekstreme tiltak og har tatt til orde for summarisk henrettelse av tyske krigsforbrytere. Regjeringene i Sovjetunionen, Storbritannia, Frankrike og Usa, men til slutt ble enige om å sette i fellesskap-kjør domstol med dommerne og aktoratet trukket fra hvert av disse landene., For å bekjempe den anklagen om at domstolen var bare victors’ justice, gikk de Allierte til store lengder for å gi saksøkte med råd som de selv velger, samt sekretærtjenester, stenographic, og oversettingstjenester. Når det kom til noen av de mer tvilsomme juridiske spørsmål, slik som tvetydig ansvaret for konspirasjon, de Allierte sikret at ingen av de tiltalte ble dømt på dette ansvaret alene. Selv så, noen Tyskerne anklaget de Allierte for å gjennomføre en urettferdig rettssak med en forhåndsbestemt utfall., Flere av domstolens kritikere med rette kritisert Sovjet deltakernes innsats for å tillegge Sovjetiske overgrep, som for eksempel massakren av polske offiserer og intellektuelle i Katyn, til tyske tropper. Andre kritikere av IMT bemerket at Nazi-tiltalte ikke kunne appellere deres overbevisning. Til tross for disse fordømmelsene, den IMT er ansett for i dag har vært en utrolig rettferdig gjennomføring av rettferdighet. Videre er det oppnådd flere viktige mål skissert av sine arkitekter.,
de Allierte lederne håpet at IMT, og påfølgende studier av mer enn 1500 Nazistiske krigsforbrytere, ville utføre en rekke ambisiøse mål. Først og fremst, de Allierte håpet prøvelser ville straffe Tyskerne skyldig i forferdelige forbrytelser. Amerikanske ledere også håpet at det IMT ville avskrekke fremtidige aggresjon ved å etablere en presedens for internasjonale studier., Til slutt, de Allierte regjeringene hadde til hensikt å bruke den IMT å utdanne tyske sivile om det virkelige omfanget av Nazistenes grusomheter og overbevise tyske borgere av deres kollektive ansvar for sine regjeringens forbrytelser. Dette siste målet ble avgjørende til den Allierte planen å rakke ned på Nazismen og denazify Tyskland.
IMT og andre Allierte studier som fulgte hadde blandet suksess i å oppnå de Alliertes første to mål. Mens hundrevis av Nazi-gjerningsmennene ble dømt for krigsforbrytelser, de aller fleste fikk fengsel i 20 år eller mindre., I 1955, mindre enn et tiår etter utbruddet av den Kalde Krigen, den Vestlige Allierte endte den offisielle okkupasjonen av Vest-Tyskland og rekonstituert den tyske Hæren. Som en del av denne prosessen, den Vestlige Allierte utgitt mer enn 3,300 fengslet Nazistene. Blant dem som ble utgitt tidlig ble tre menn dømt på den Internasjonale Militære Domstol: Grand Admiral Erich Raeder, Walther Funk, og Konstantin von Neurath. Den Kalde Krigen, i tillegg hindret IMT fra å avskrekke fremtidige aggresjon ved å etablere en presedens for å holde krigsforbrytere ansvarlig i internasjonal domstol., Ikke før i 1993, etter sammenbruddet av Sovjetunionen, gjorde en annen internasjonal krigsforbrytelser rettssaken finner sted.
Derfor, den viktigste arven av IMT var sin straff av de verste Nazi lovbrytere, sin ugjendrivelig dokumentasjon av Nazistenes forbrytelser, og dens miskreditere av Nazi-Partiet blant de fleste av den tyske befolkningen. Mens domstolen i stor grad unnlatt å tvinge gjennomsnittlig Tyskerne til å konfrontere sin medvirkning i sin nasjons krigsforbrytelser og Holocaust, er det trolig forhindret mange tidligere Nazister fra reclaiming fremtredende politiske verv., Disse resultatene skyldte til de Vest-Alliertes innsats for å gjennomføre rettferdige rettssaker og den omfattende formidling av nyheter relatert til sine utfall.
London-Avtalen, som ble undertegnet av Storbritannia, Usa, Frankrike og Sovjetunionen 8. August 1945, etablerte prosedyrer for IMT og var ment å sikre at nesten alle tyske borgere lært om rettssaken. Dette dokumentet nødvendig hver har makt til å publisere informasjon om rettssaken innenfor sine respektive sone av okkupasjonen i Tyskland., London-Avtalen mandat at news of the tribunal bli publisert og sendt over hele Tyskland, går så langt som å gjøre avsetning for tyske fangene å motta nyheter av rettssaken saksbehandlingen. For å oppfylle disse kravene, Amerikanske myndigheter skulle en tysk trykk på for å rapportere om saksbehandlingen ved Nürnberg, reist plakater som viser bilder av Nazistenes grusomheter, og bestilt filmer for å dokumentere grusomhetene i konsentrasjonsleirene. Under rettssaken, Amerikanske myndigheter produsert plakater bruke mye av den samme bevis innhentet for domstolen., Disse plakater omtalt dramatiske bilder av Nazistenes ofre og ofte ble tekstet «tysk Kultur» eller «Disse Grusomhetene: Din Skyld.»Amerikanske okkupasjonsmakten gjorde slike bilder allestedsnærværende og distribuert dem sammen med news of the IMT.
En Alliert propaganda plakat fra 1946 med ordene «Nürnberg» og «Skyldig» rundt en hodeskalle-lignende bilde av Adolf Hitler. Gjengitt med tillatelse United States Holocaust Memorial and Museum.,
Denne omfattende innsats for å spre informasjon om Holocaust og tyske krigsforbrytelser var nødvendig fordi de fleste Tyskere enten benektet noensinne å støtte Nazi-Partiet eller gjentatt felles refrenget om at «wir konnten nichts tun» (vi kunne ikke gjøre noe) når presentert med en liste over tyske overgrep., Dette hevder rett og slett ignorert det faktum at et flertall av Tyskerne hadde enten aktivt eller passivt støttet Hitler, stemte i favør av ham eller hans konservative allierte, og generelt stod som mer enn 500 000 av sine Jødiske naboer ble forfulgt og mer enn 150 000 av dem ble sendt til hundrevis av konsentrasjonsleire i Tyskland. Hvis Tyskerne trengte mer dokumentasjon av regjeringen deres forbrytelser, de trengte bare å observere de millioner av underernærte utenlandske slave-arbeidere tvunget til å arbeide i tyske fabrikker og på tyske gårder., Når tyske sivile så at deres fornektelser hadde liten effekt på de Allierte følelser, de forsøkte å nedtone alvorlighetsgraden av tyske grusomhetene i stedet. Amerikanske krigen korrespondent Margaret Bourke-White rapportert hvordan etter noen Tyskerne viste bilder av konsentrasjonsleire, de svarte med å si «Hvorfor får så begeistret for det, etter bombing av uskyldige kvinner og barn?»Med mat og bolig situasjon dire i de fleste tyske byer og millioner av soldater og sivile døde fra kampene, de fleste av de tidligere innbyggerne i det Tredje Rike foretrukket å fokusere på sin egen lidelse.,
Mens internert i en Sovjetisk krigsfange camp, Store Siegfried Knappe og de andre tyske krigsfanger mottatt daglige rapporter om fremdriften for IMT. «Vi lærte detaljer av Nazistenes utryddelse leire og endelig begynte å godta dem som sanne snarere enn bare russisk propaganda,» skrev Knappe. Den tidligere offiser forklart i sine memoarer at han bare begynte å tro regnskap fremlagt under rettssaken «da det ble klart at den Vestlige Allierte så vel som Russland var påtalemyndig Tyskerne ansvarlig.,»Knappe innså at «som en profesjonell soldat, jeg kunne ikke unnslippe min del av skylden, fordi uten oss Hitler kunne ikke ha gjort de forferdelige ting han hadde gjort; men som et menneske, jeg følte ingen skyld, fordi jeg hadde ingen del i eller kjennskap til det han hadde gjort.»Mange tyske soldater’ etterkrigstidens skrifter ekko lignende fornektelser om tyske overgrep. Forskere generelt gjelder disse påstandene som enten åpenbare løgner eller forsettlig uvitenhet på grunn av åpenbar rolle den tyske Hæren spilte i Holocaust., Heller ikke kunne de tyske soldatene har helt unngås vitne til transporten av Jøder til konsentrasjon og utryddelse leire, gjennomføring av fanget Sovjetiske fangene, og de Allierte brosjyrer som beskriver tyske overgrep. Allierte representanter funnet tyske soldater’ bekjennende uvitenhet uforståelig, men den Allierte soldater ble enda mer sjokkert over at tyske sivile ledere kunne hevde sin uskyld, så vel.,
til Tross for det store antall av Tysklands ofre, selv mange tidligere Nazi-Partiet medlemmer hevdet at de hadde noe ansvar for tyske forbrytelser, og at Adolf Hitler selv ikke visste om Holocaust. Dette skapte alvorlige hindringer i veien for de Alliertes forsøk på å denazify Tyskland. De Vestlige Allierte ledet etableringen av denazification domstoler som begynner i Mars 1946, men det ble snart klart at det ikke ville være nok kvalifiserte leger, advokater, dommere, lærere, og embetsmenn hvis tidligere Nazi-Partiet medlemmer ble ekskludert fra de yrker., Amerikanske militære myndigheter på ett punkt enda tydd til bruk av løgndetektorer å prøve og finne ut om personer hadde sluttet seg til Nazi-Partiet for å beskytte sine jobber eller fordi de var enige med partiets politikk.
De Allierte forsøkte å overtale Tyskerne til sin skyld ved å tvinge dem til tour konsentrasjonsleire, se newsreel opptak av Nazistenes forbrytelser, og rense deres biblioteker av Nazi-materialer. Det virkelige problemet var imidlertid at alle tyske voksne som ikke hadde aktivt mot Nazi-regelen bar et ansvar for regimets forbrytelser., Ved å akseptere legitimiteten og dommer av IMT, tyske sivile, soldater, og tidligere offentlige tjenestemenn trodde de kunne erkjenne at deres land hadde begått grusomme forbrytelser, men plassere alle av skylden på en håndfull av Nazi-ledere.
selv Om rettssaken klarte ikke å overbevise alle Tyskere av deres ansvar for å initiere andre Verdenskrig og Holocaust i Europa, er det inngått en midlertidig enighet om kriminalitet av Hitlers styre., I oktober 1946, den måned setninger fra IMT ble annonsert, mer enn 79 prosent av Tyskerne som ble spurt av Amerikanske okkupasjonen myndigheter rapporterte at de hadde hørt om domstolens dommer og tenkte rettssaken var rettferdig. Sytti-én prosent av de spurte bekreftet at de hadde lært noe nytt fra rettssaken. Denne utdanningen stivnet domstolen er viktig i gjenoppbyggingen av Tyskland. Som Dr. Karl S., Han er professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Mainz i Tyskland, skrev i 1946, «ingen som mener årene 1933 til 1945 vil i fremtiden ganger være i stand til å bestå av dette materialet.»Han advarte imidlertid at noen nøling på en del av det tyske folk til å søke rettferdighet bare viste seg at «Hitler i oss», var ennå ikke borte.
Dessverre, den Kalde Krigen undergravde de Alliertes innsats på denazification og både Sovjetunionen og Usa rehabilitert stort antall av tidligere Nazister. I Øst-Tyskland, en Sovjetisk marionett staten, regjeringen utgitt tusenvis av Nazistene og sikret for deres hjelp i å danne en politistat. Sovjetunionen begynte også å fremme troen på at vestlige kapitalister var i utgangspunktet ansvarlig for fremveksten av det Nazistiske Partiet., I mellomtiden, i Vest-Tyskland Vest-Allierte avsluttet alle sine anstrengelser på denazification i favør av påmelding hjelp av tidligere Nazister i kampen mot Kommunismen. Diskusjon av Holocaust nesten forsvunnet fra den offentlige sfære i Vest-Tyskland på 1950-tallet. Skolen lærebøker knapt nevnt tyske krigsforbrytelser, og tidligere Nazister sluttet seg det sivile samfunn, mange gjenoppta stillinger som ligner de holdt de under Hitlers regime. Av 1950-tallet, og nesten 90 prosent av dommere i Vest-Tyskland hadde tidligere tilhørte Nazi-Partiet., Akkurat som alarmerende, i 1950 en undersøkelse av Vest-Tyskerne viste at en tredjedel av Tyskerne trodde IMT hadde vært urettferdig. Den samme andelen av respondentene uttalt at Holocaust hadde vært berettiget.
denne utviklingen førte til at mange forskere og sosiale kommentatorer å dømme studier ved Nürnberg og denazification som fullstendig feil. Tyskerne gjorde ikke uttrykke utbredt offentlig beklagelse i den umiddelbare etterkrigstiden år. Heller ikke de fleste av Nazistene får straff i samsvar med sine forbrytelser., Likevel, dommer ved Nürnberg etablert juridisk presedens for denazification og laget en oversikt over bevis så overbevisende at når det vises til det tyske publikum, det fordrevet noen forslag som Nazi-regimet hadde vært uskyldig i anklagene flatet mot det.
Disse prestasjonene skyldte til de strenge prosedyrer som er etablert for IMT og de Vest-Alliertes innsats for å publisere studier i Tyskland., I 1960-årene, da en ny generasjon som ikke husker krigen kom av alder i Vest-Tyskland, de spurte stillhet rundt andre Verdenskrig og gjenoppdaget oppføring av bevis som er produsert for IMT. Deres innsats har igangsatt en offentlig diskusjon av Tysklands fortid som førte til utbredt minne og selv nye krigsforbryterdomstoler for Tyskerne som drepte millioner av Jøder i Øst-Europa under krigen.